Vannpipe / Shisha historie og kultur

Vannpipe, også kjent som Shisha eller arghuile (på arabisk), involverer røyking av tobakk med smak fra en vannpipe med slange for inhalering, og er en aktivitet man ofte gjør med venner og familie. Vannpipe røyking er ansett som en sosial aktivitet og er for mange et symbol for samhold mellom de som røyker sammen. Vannpipe røyking har fra 1600 tallet hatt og har fremdeles vært en sentral del av kulturen i land som India, Libanon, Iran, Egypt og andre land i Midt-Østen og blir brukt som en underholdende sosial aktivitet eller en metode for å slappe av. I Libanon brukes vannpipe røyking også som en aktivitet til å bygge og styrke relasjoner mellom familie, venner, kolleger og selv i forretnings sammenhenger.

Vannpipen som vi kjenner den i dag daterer helt bak til 1600 tallet og er fra India i en tid når Indisk glass produksjon begynte som et resultat av den store eksporten av glass fra Indiske selskap til Storbritannia. I den tid var røyking blitt en veldig populær aktivitet blant den øvre sosiale klassen, og i et forsøk på å finne en sunnere alternativ forsøkte man å «rense» tobakk røyking via vann i et glass, også kjent som «Shisha», og der ble vannpipen oppfunnet. Kort tid etter ble vannpipen et symbol for rikdom og høy status blant de rike i samfunnet.

Vannpipen ble i løpet av den 1700 tallet også en del av den Persiske kulturen der en sterk, og mørk blad tobakk kjent som Ajami ble brukt. Persiske håndverkere var utrolig stolte av estetikken og redesignet dermed vannpipen med fokus på trearbeid. For første gang siden oppfinnelsen av vannpipen, ble vannpipe røyking en sosial aktivitet tilgjengelig for alle, og ikke bare de rike i samfunnet.

Dermed snek kjærligheten for vannpipe røyking seg inn i den Tyrkiske kulturen i løpet av 1800 tallet, og der fortsatte vannpipe innovasjonen å blomstre. I Tyrkia ble vannpipen enda en gang totalt redesignet, der Tyrkiske håndverkere begynte å støpe intrikate messingdesigner og pyntet røret med kongelige og religiøse symboler. Vannpipe, også kjent som shisha, var en stor hit i Tyrkia og ble særlig populært i det Tyrkiske høysamfunnet og i likhet med India et sterkt symbol på status og rikdom. Vannpipe røyking tok ofte plass etter kongelige middager og på diplomatiske møter. Å tilby en vannpipe til en gjest ble et viktig tegn på tillit og kjærlighet, og dersom man ikke ble tilbudt en vannpipe kunne det bli ansett som en fornærmelse.

Vannpipe tradisjonen spredte seg inn til Midt-Østen gjennom hele 1900 tallet. I Egypt, ble tradisjonell tobakk blandet sammen med honning og kalt for «Mu’Assel», som direkte oversatt betyr «med honning». Begrepet referer som regel til smakstilsatt tobakk eller tobakk med smak på grunn av at man også la inn alt fra tørket sitron, druer, vannmelon, mint og mer i Mu’Assal miksen. Vannpipen ble så populær i Midt-Østen at det åpnet dedikerte vannpipe kaféer for å møte kundenes behov for «sosial røyking» av vannpipe med venner å familie. Dette var ikke lenger en aktivitet holdt etter kongelige middager eller diplomatiske møter, men en heller en sosial aktivitet man unner seg sammen med kolleger, venner og familie. Vannpipen var til og med en aktivitet som engasjerte samfunn med ulik bakgrunn, religion, klasser og kjønn til å samle seg sammen på samme sted for å røyke sammen.

Gjennom det 20. århundre fortsatte vannpipe tradisjonen å bli dypere integrert i kulturene til land som India, Iran, Tyrkia, Midt-Østen og andre land i Asia og Europa. Mot slutten av 1990 tallet tok immigranter fra Asia og Midt-Østen med seg vannpipe kulturen til alle kontinenter, og det var i overgangen mellom det 20. og det 21. århundre man innså at vannpipe kulturen nå hadde blitt en sosial aktivitet som er berømt i hele verden.  

Til den dag i dag, har ikke vannpipe røyking gått bort fra dens tradisjon da det fremdeles blir brukt som en metode å vise respekt og god gjestfrihet. Familiemedlemmer, venner og bekjente samles fremdeles sammen og bygger dypere bånd og relasjoner med hverandre over en (eller flere) vannpipe sesjon(er) på samme måte som de gjorde for flere hundre år tilbake. Vannpipen er mer enn bare et verktøy for å røyke, det er en del av et omfattende samfunn som bringer mennesker sammen til tross for bakgrunn. For veldig mange mennesker er vannpipen et kulturelt uttrykk.